Midt i en bølgende, gråblå horisont, reiser Torbjørnskjær fyr seg som en urokkelig vokter ytterst i Oslofjorden. Maleriet fanger øyeblikket etter stormen – skyene driver lavt og tunge sjøfugler svever i vinden, mens havets kraftige dønninger bryter mot de mørke granittklippene. I dette rå og utilgjengelige landskapet står fyret som et symbol på menneskelig vilje og utholdenhet, hugget i stein, reist mot naturens luner.
 
Fyrtårnets solide, rødmalt tårn med hvit lykt gløder svakt i kveldslyset. Det sender ut et ensomt blink hvert tiende sekund – som en stille, regelmessig puls i det uendelige rommet mellom himmel og hav. Rundt det ligger restene av den gamle fyrstasjonen – et hus, et maskinrom, alt preget av tidens tann, men fortsatt med verdighet.
 
Kontrasten mellom den grove naturen og den menneskeskapte strukturen skaper en følelse av både isolasjon og trygghet. I maleriets detaljer skimtes minner om et tidligere liv – barneføtter på steintrapper, fyrvoktere som trosset vær og vind, familier som kalte dette ugjestmilde skjæret sitt hjem.